Før 1887 var det få kjente rekefelter langs Agderkysten, men fra 1898 til 1913 var det en langsom vekst i rekefisket langs kysten her i sør, og stadig nye felter ble oppdaget. En av dem som gjorde et omfattende arbeid for å kartlegge rekefelt langs kysten var den norske zoologen Alf Wollebæk. Man kjente allerede til at det var godt rekefiske i Kristianiafjorden og rundt Drammensfjorden, men i 1902 og 1903 var han på tokt langs hele kysten av Sør-Norge og påviste nye rekefelter helt fra Kragerø i øst til Ryfylkefjordene i nord-vest. Han beskriver i sin rapport Ræker og rækefiske, Aarsberetning vedk. Norges fiskerier, no. 2, 1903 at rekefiskerier «... foregaar som allerede tidligere nævt hovedsaklig paa 50 – 80 fv.d paa jevn bund, dækket med mudder eller fin slik. Af saadanne mudderflak, eller rettere betegnet «kulper…»
Slike muldrede fjorder er det mange av langs Agderkysten og vest for Arendal fant Wolleæk gode rekefelt innenfor Lossene opp rundt Gråholmen og Svartskjærene. Han forsøkte også å tråle innenfor Store Torungen, uten nevneverdige resultater. Men, Wollebæk fant også to store mindre drag utenfor Hesnesbrengen og i Rivingdypet utenfor Grimstad. Det ble også funnet en del små gytefelt utenfor Homborsund. Rundt Kristiansand fant Wollebæk et stort rekefelt fra Odderøya og helt ned til Grønningen fyr, og det er ikke usannsynlig at fiskeren som drev rekefiske med håven vi viste frem i forrige innlegg fisket reker på noen av disse feltene, da det spesielt på feltet ut fra Odderøya hadde blitt fisket på lenge før Wollebæk drev sine undersøkelser.
På dette flotte kartet fra kartsamlingen vår ser dere Grønningen nederst mot venstre i bildet. På slutten av 1800-tallet må det ha vært litt av en jobb å fiske reker med datidens redskap og seilskuter på rekefeltet fra Odderøya ned mot Grønningen fyr. AAA B.266.
Redskapene utviklet seg heldigvis utover på 1900-tallet slik at rekefiske ble mer effektivt. Til å begynne med ble reker fisket med håv fra seilskuter. Disse håvene kunne man senke ned, og håven hadde en diameter på ca. 80 cm. Selve posen/nota i håven var 50 cm. dyp og var selvsagt finmasket. I Wollebæks rapport beskrev han også fiske med slike håver fra isen hvor man hugget hull i isen og la håvene nedi med agn. Uansett om man fisket fra skuter eller isen var det nok reker på de grunne feltene som ble fisket på denne tiden, fra 15-20 meter og denne reketrålingen med seil må ha vært en stor utfordring i de trange rekefeltene langs kysten her i sør. Seilskutene ble etterhvert skiftet ut med dampskip og motorbåter og i dag er det et stort og effektivt rekefiske som forsyner oss med ferske reker året rundt!
Kilde: Alf Wollebæk, Ræker og rækefiske, Aarsberetning vedk. Norges fiskerier, no. 2, 1903 at rekefiskerier.
