Vi er midt i jaktsesongen. For mange er dette årets høydepunkt, og en kjær hobby. Å jakte er absolutt ikke noe moderne fenomen, og det å benytte våpen til jakt er heller ikke noe nytt. Men, det å gå på jakt for jaktens skyld er en forholdsvis moderne aktivitet. Her til lands var det først på 1700-tallet at man begynte å gå på jakt for jaktens skyld, og på Oselias tid var nok høstens jakt for mange nettopp mer en festlig fritidssyssel, enn et betydelig bidrag til matauken.
I Norge er det to typer våpen som i all hovedsak har blitt benyttet til jakt: spyd og skytevåpen. Når vi snakker om skytevåpen til jaktbruk er det gevær vi snakker om, et tohånds skytevåpen med langt løp berenget for langholdsskyting. Man vet ikke sikkert når man først begynte å ta i bruk gevær i Norge, men de aller fleste eldre jaktgeværene som finnes i dag, stammer fra 1700- og 1800 -tallet. At det finnes få eldre geværer enn dette skyldes nok ikke bare at våpnene ble utslitt, men geværer var ikke vanlige blant norske bønder før mot slutten av 1700-tallet. Et annet viktig moment er at fangst i dyregraver og feller, samt snarer, var den vanligste måten å skaffe kjøtt og pels på. Det er også interessant at elgen, som jo i dag er et svært populært jaktbytte mange steder i landet, ikke var særlig utbredt i Norge før langt ut på 1800-tallet. Elgjakt f.eks. hvor man opplagt trengte et skytevåpen, hadde derfor liten betydning når det kom til matauken.
Geværene man etter hvert brukte til jakt var ikke spesialiserte til en bestemt fangst. De var glattløpet med relativt stort kaliber. Mange av våpnene ble laget rundt omkring på bygdene og var opprinnelig utrangerte militærvåpen som ble ombygd av lokale håndverkere. Mange av de norske geværene fra denne tiden bærer derfor preg av å være hjemmelaget og primitive. Det finnes likevel en god del våpen som ble lagd av profesjonelle børsemakere, og av lokale smeder. De norske geværene skiller seg ut fra de europeiske ved at de er enklere, og har et treverk av bjørk, rogn eller or, i stedet for nøttetre og bøk som var mer vanlige tresorter å bruke i Sør-Europa.
Dobbeltløpet jaktrifle med perkusjonlås (AAM.09213). Foto: Hannele Fors, KUBEN.
Våpenet på bildet er fra samlingene på KUBEN, og er en dobbeltløpet jaktrifle med perkusjonslås, trolig fra 1840-50 årene. Den er laget i lys polert bjørk, messing og opprinnelig sortmalt jern. Riflen har to 8-kantede løp støpt i ett, som ligger ved siden av hverandre. Treverket under løpet har innsvidd rutemønster og et fint innskåret bladornament som ender i hjerteformer. Riflens hanebeslag er i messing med en ekstra bue, og de to perkusjonslåsene har inngravert profillinje og et lite skravert sirkulært motiv med radiale striper.
I motsetning til de fleste bruksgjenstander fra 1700- og 1800 – tallet, hadde de fleste geværene som ble benyttet av norske bønder påfallende lite dekor. Krutthornene, bruksgjenstander som jegerne bar med seg, var til gjengjeld rikt utsmykket både med skåret og risset dekor. Krutthorn var beholdere for oppbevaring av krutt, oftest i form av et krumt okse- eller geitehorn som kan være noe flattrykt. I flere hundre år var de en del av jegerens utrustning. Under ladning ble krutt tømt fra hornets spisse ende, der det kan ha vært festet en måleinnretning. Bruk av krutthorn er knyttet til forladningsgeværene og opphørte derfor i løpet av 1800-tallet. Dette var eiendeler jegerne var stolte av og mange norske krutthorn ble derfor rikt dekorert. De er også derfor gode representanter for norsk folkekunst.
Krutthornet på bildet (AAM 2368 a) er fra 1767 og svært vakkert dekorert. Det hører sammen med en liten fengkruttbeholder (AAM 2368 b) som er formet som en støvel. Den er skjært ut i bjørk og ble festet til hornet ved hjelp av en lærreim. Åpningen i tåen tettes ved en liten treplugg og i støvleskaftet var det et påfyllingslokk.
På slutten av 1800-tallet sluttet man å bruke slike krutthorn, da fikk mann kruttflasker i stedet. På bildet ser dere en engelsk kruttflaske i blikk (AAM 16 500) fra slutten av 1800-tallet.
Kruttflaske fra England. Foto: Hannele Fors, KUBEN.
