Jakt som matauke har vært en essensiell del av selve livsgrunnlaget for folk i tusenvis av år, mens jakt i det moderne samfunnet mer blir å regne som en sport eller fritidssyssel. Denne tendensen økte rundt århundreskiftet, og på 1900-tallet ble forsyningen av den typen mat industrielt organisert, og behovet for å «dra på jakt» ble mindre aktuelt mange steder i verden. Fortsatt er imidlertid jakt et primærbehov for mange, men i industriland tilfredsstiller jakten i dag for de aller fleste i all hovedsak et behov og ønske om friluftsliv og sosialt fellesskap med likesinnede.
Mange av oppskriftene i kokeboken til Oselia tilsier at hun hadde tilgang både på stor – og småvilt, som hjort, hare og rype. Mye av det som ble jaktet på av både stor – og småvilt ble solgt til kjøpmenn i de store byene og mange hadde jakt som en viktig binæring. Om Oselia kjøpte det hun trengte av viltkjøtt, eller om det var fangst som kom hjem med herrene i huset vites ikke, men vi vet at blant annet Christian Eyde var en aktiv jeger i 1890-årene.
Her i Aust-Agder ble Kallingsheia i Åmli både elsket og fryktet i jakt- og friluftssammenheng. Så tidlig som i 1879 bygde rike skipping- og forretningsfolk fra Arendalsområdet ei jakthytte i vestenden av Lille Kallingsvatn, og i dag står det ei hytte (Kallingsheim) der som fremdeles er i bruk. Det var seks venner som brukte hytta, hvorav sistemann som endte opp som eier var Konsul Christian Eyde. Valget av dette stedet var trolig knyttet til den gode muligheten for jakt og fiske som området rundt ga.
Kallingsheia var også i sin tid fryktet for den store stammen av store rovdyr som holdt til inne på heia, spesielt bjørn. Den store bjørneskytteren Olav Tverstøyl startet sin jaktkarriere i områdene ved gården Tverstøyl som er en av gårdene som ligger inntil Kallingsheia. I Eydes samlinger her på KUBEN finens det mange bilder fra Kallingsheim og området rundt, hvor Christian Eyde og hans vennegjeng figurere på bildene.
Flere steder på Kallingsheia finner man spor etter tidligere seterdrift og høybuer. Spesielt er det fortsatt mange merker etter barn som gjetet husdyrene på heia. Små og store steinkonstruksjoner på flåfjell vitner om barneaktiviteter. Området er ellers svært lite påvirket av menneskelig aktivitet.