Hvorfor lagde Napoleons egen kokk en eksklusiv dessert til ære for den russiske greven Karl Robert von Nesselrode når Russland var en av Frankrikes fiender under Napoleonskrigene?
I 1814 hadde Napoleon lidd nederlag ved Paris og var landsforvist til øya Elba utenfor Italias kyst. De europeiske stormaktene var samlet til fredskongress i Wien og grev Nesselrode var tilstede som russisk diplomat sammen med keiser Alexander I. Den franske diplomaten Talleyrand var også der. Hadde han med seg den franske kokken Marie Antoine Carême til Wien? Kan kokken ha lagd den eksklusive desserten på bestilling fra Talleyrand for å blidgjøre den russiske diplomaten? Dette vet ikke vi i Oselias kokebok noe om, men vi vet i hvert fall at Nesselrodepudding ble en av de mest populære dessertene hos overklassen på slutten av 1800-tallet, og at den etter hvert fant veien til dessertbordet hos den velstående familien Eyde på Langbrygga i Arendal.
Oselia kaller desserten for Nisselrode Budding, og her er oppskriften fra kokeboken hennes;
1/2 Pot Melk og Fløde 5 Egblommer og 1 Lod Gelantin koges først op, det heldes i Fad saa haves 6 Lod sukker 6 Lod Sukat 4 Lod Mandler 4 Lod Korinter Ska og saft af en Cetron lidt Sjery lidt Kognjak og lidt Rum lidt Vanillie 1/2 Pægl Flødeskum, have i en skyllet Form og Spises med rød Sos.
Nesselrodepudding er en ispudding, og på grev Nesselrodes tid lagde man desserten i former som gjorde at ispuddingen ikke smeltet. Formene var ofte avanserte, forseggjorte, og flotte å se på. De mange Nesselrodeoppskriftene som er å finne på internett, forteller at ingrediensene varierer, men at puddingen i hovedsak inneholder vanilje og rosiner, i tillegg til rom, sherry og Cognac eller annen type alkohol.
Vi fulgte Oselias oppskrift, blandet sammen ingrediensene og rørte inn pisket krem til slutt før vi satte bollen inn i fryseren. Når det gjelder alkoholen står det ingen mengdeangivelse i Oselias oppskrift, derfor helte vi i en kork sherry, en kork rom og Cognac på slump.
Vi lot puddingen stå natten over før vi serverte den til våre kollegaer. Reaksjonene var blandet. Kokkene var ikke helt fornøyde med konsistensen, vi synes puddingen var litt kornete. Vi skulle nok også tatt puddingen over i en form slik at den ville tatt seg bedre ut ved servering. Carême var kjent for sine flotte danderinger av desserter, og ville garantert gitt oss strykkarakter for anretningen! En del av oss er skeptiske til sukat, og rynket litt på nesen bare av den grunn, og noen få syntes alkoholsmaken ble for fremtredende, men de fleste synes puddingen smakte godt. Det skulle vel kanskje bare mangle, den ble jo tross alt lagd til ære for en greve!
