«En pølse skal serveres med føl’se’», synges det i den danske filmen Ballade på Bullerborg (1959). (Det er ikke bare i Norge vi sliter med å finne et ord som rimer med pølse). Men før en pølse kan serveres må den tilberedes. Og det er da dette lille hjelpemiddelet kommer til sin rett: pølsehornet.
Disse pølsehorna er fra 1800-tallet og er fire av 34 pølsehorn som finnes i samlingen til KUBEN. Et slikt høyt antall tyder på at dette var en ganske vanlig bruksgjenstand. Et pølsehorn brukes når en pølse skal stappes. Da blir en tarm tredd inn over pølsehornet, slik at kjøttmassen (eller risengrynsmassen) presses inn i pølseskinnet gjennom denne.
Som navnet røper er et pølsehorn laget av et horn, som oftest et kuhorn. Pølsehornets funksjon er slettes ikke utdatert, for vi spiser pølser som aldri før. Forskjellen er at dagens pølsehorn ikke er hornformet og er heller laget i plastikk eller metall.
Hornformen gjør at pølsehorn kan oppbevares stablet i høyden, eller henge på en snor som et kjede. Foto: Gerd Corrigan, KUBEN.
I dag spiser vi pølser mest fordi vi synes det smaker godt. Men før var pølsene en god måte å konservere råvarene på, både gjennom speking og røyking. I slaktetiden ble det spist ferske pølser. Det gjaldt også å bruke så mye av et slaktet dyr som mulig var, som også pølsehornet er et godt eksempel på. Det mindre fine kjøttet egnet seg godt til pølser. Det ble kvernet opp og kunne blandes med melk, mel og krydder, før det ble stappet inn i pølseskinnet. I tillegg er pølser lette å ta med seg.
«En pølse skal serveres med føl’se’» Foto: Gerd Corrigan, KUBEN.
