Det er ingen tvil om at hele Agderkysten i lang lang tid har hatt kontakt med andre land og kulturer. På 1700- og 1800- tallet ble kontaktflaten ytterligere utvidet. Toll – og skipsanløpslister fra Agder og resten av landet er tydelige bevis på at impulsene utenfra etterhvert ble mange og sterke. Disse impulsene preget både uthavner og kystbyer. Gjennom skipsfarten fikk kystsamfunnene nye impulser direkte fra alle verdensdeler. Påvirkning utenfra kom også med utenlandske håndverkere. Det var nye kunnskaper, nye tanker, fremmede skikker og nye varer.
Arendal var intet unntak. På midten av 1800-tallet var det en rekke håndverker i byen, og mange av dem kom fra andre land og slo seg opp i byen, tok læregutter og svenner, og bidro til å holde håndverk i hevd. Mange av håndverkene lever i beste velgående den dag i dag, men mange har måttet bukke under for den industrielle utviklingen, f. eks. hattemakerne, skomakerne, sadelmakere og kurvmakerne. I arkivene etter Arendal Håndverkerforening (Pa- 1746) finnes mange spor etter byens mange håndverkerne, og det utdanningssystemet som var gjeldende for denne yrkesgruppen.
Vi har funnet frem to vandrebøker, som også vitner om at dette var en yrkesgruppe som i aller høyeste grad fikk impulser fra både inn og utland som de bragte med seg til Arendal. En vandrebok var legitimasjon for en vandrende svenn, et slags pass. Her ser dere vandreboken til skomakersvend Gunder Gundersen, som ble utstedt på politistasjonen i Odense i 1834. På venstre siden er alle hans signalement ført inn og på høyre side står det at han fikk tillatelse til å reise fra Odense til Flensburg og at han skulle forholde seg til gjeldende regler.
I løpet av de neste 3 årene reiste han rundt i Tyskland og Polen, før han i 1837 returnerte til Arendal og leverte vandreboken sin inn på politistasjonen i Arendal den 1.juni. Han fikk imidlertid boken sin tilbake, men vi vet ikke hva som skjedde med Gunder Gundersen etter dette.
Den andre vandreboken har tilhørt hattemaker svenn Hendrik Wilhelm Møller fra Helsingør. Han var 24 år da han la ut på en omfattende reise. Han fikk utstedt vandreboken sin i Helsingør i 1831. Hans reise gikk fra København gjennom Danmark og langs kysten i Norge ned til Arendal. Hit kom han i 1840. I folketellingen fra 1865 står han oppført som hattemaker, gårdbruker og selveier i Øyestad kommune. Han var gift og hadde to barn
Det spørs om ikke disse to har hatt seg noen vandreår før de slo seg til ro. Lengre sør i Europa, spesielt i Tyskland var slike vandreår vanlig for utlærte svenner. Da reiste de rundt for å lære seg nye arbeidsmetoder, andre kulturer og samle livserfaring.
Arkivene fra Håndverkerforeningen vitner som sagt om at mange av håndverkerne som drev virksomhet i byen var fra utlandet. Det var urmaker Johan Stein fra Meckenburg, skredder Anders Ludvig Andersen fra Halmstad i Sverige. Vi har tidligere skrevet om slaktermester Junker fra Tyskand og baker Klitof fra Danmark. De aller fleste mesterne hadde læresvenner som etter uttjent læretid ble tildelt et lærebrev, noe som tilsvarer det som etterhvert ble fagbrev eller svennebrev. Vi har funnet frem et flott lærebrev som ble gitt Poul Ommundsen i 1784 etter endt lære som skomakersvend.
Mange av de utlærte svennen tok mesterprøvene sine her i Arendal og søkte borgeskap som mester. Her ser dere borgerbrevet til skomaker Poul Ommundsen som søkte borgeskap i Arendal den 14.mai 1788. Et borgerbrev var et dokument som ga handels-, håndverks – eller skipperborgerskap. I Norge ble borgerskap tildelt etter at den nye borgeren hadde avlagt ed til kongen og byens myndigheter. Vedkommende ble samtidig registrert i Arendal borgerrulle.
Arendal Håndverkerforening ble stiftet på midten av 1800-tallet for å ivareta håndverkernes interesser, på begynnelsen av 1900-tallet gikk slaktermester Junker i spissen for å formalisere den årlige utdelingen av svennebrev. En sermemoni som den dag i dag fortsatt er en viktig og formell sermoni for alle de som har avlagt fagprøve i et av de mange håndverkene som fortsatt finnes.
