Det er ingen tvil om at kaker og andre desserter var viktig å kunne for en husjomfru i et velstående hjem på 1800-tallet. Hvor mange desserter har du i ditt repertoar? I oppskriftsamlingen etter Oselia, finner vi hele 120 oppskrifter på desserter. I flere av oppskriftene skrev hun at melet skulle siktes, slik vi også gjør i mange kakeoppskrifter i dag. Vi har derfor funnet frem to melsikter fra samlingen, som begge er fra rundt 1860-1870.
Melsiktene (AAM.11786-11787) er laget av furufiner, med en sikteduk av tagl (og ikke talg, som jeg leste først). For å sy sikten sammen er det brukt ståltrådsøm. Tagl er de tykke, lange hestehårene fra man og hale. De er sterke og elastiske, og passer godt til sikter – og fiolinbuer.
Disse to siktene er gode eksempler på helt vanlige melsikter. Siktene på denne tiden bestod som regel av en lang spon som var sydd sammen til en rund eller oval form. Våre sikter er ikke av de største melsiktene, og kan enkelt holdes med én hånd. Men én ting varier ofte når det gjelder sikter fra denne tiden, nemlig hvilket materiale bunnen består av. De tre vanligste bunntypene er: sammenflettede tynne sponer, tagl som vi finner i våre sikter, og gjennomhullet skinn. Ofte ble skinnet av kujur brukt, der spenene stod rett opp! Når man da ristet på sikten, ristet også spenene på seg og skapte mer bevegelse i melet. Jeg følte litt på «melsiktmisunnelse» da jeg oppdaget at vårt museum ikke har en kujursikt, men fant flere på Digitalt museum som andre museer har. Som denne melsikten fra Helgeland museum:
Kilder:
Audun Dybdahl – melsikt: https://snl.no/melsikt
Odd Vangen – hestehår: https://snl.no/hesteh%C3%A5r
