Bildet over viser klippfiskproduksjon fra midtre Merdø. Klippfisken henger til tørk og to kvinner jobber med fisken. AAks bildesamling, Neg. 19419.
For at fisk kunne bli vanlig føde utenfor de nære kystområder, måtte man ha gode konserveringsmetoder. Fersk fisk bederves hurtig og dersom man skulle foredle denne råvaren var man avhengig av konserveringsmetoder som tok vare på fisken på en god måte. Konserveringsmetoder som salting, tørking, røyking og nedlegging i olje er gamle, men det var først i høymiddelalderen at økt etterspørsel førte til perfeksjonering av disse metodene. Inntil 1960-tallet foregikk tørkingen på klippene, derav navnet klippfisk.
Den økte etterspørselen etter klippfisk i Europa hang sammen med befolkningsvekst og urbanisering. Fasten i de katolske landene gjorde også sitt til at denne råvaren ble et populært eksportprodukt. I middelalderen var salt en kostbar vare og det var først på 1700-tallet at salting av fisk ble satt i et større system. Da fikk man tilgang til billig salt fra Syd-Europa. Det første dokumenterte tilfelle av norsk klippfiskeksport var i 1665 og det var primært torsk som ble eksportert som klippfisk. Det var stadig økende etterspørsel og da særlig fra 1820-årene. Mye av den norske klippfisken ble eksportert til Spania. Les mer …